Folk i Sunndal har nylig erfart en uhyggelig rasulykke av slike dimensjoner at veien ble stengt på ubestemt tid. Det ble midlertidig etablert båtrute på strekningen, men likevel ble et lokalsamfunn mer og mindre lammet i for- hold til da veien var åpen og kjørbar hele døgnet.

Vi har hørt foreldre kreve at skolebarna må deles på to busser; om raset skulle ta den ene så har den andre forhåpentligvis gått klar av raset. Slikt gjør inntrykk.

Sunndal kommune krever tunell og det må være et både betimelig og rettmessigt krav. Det er naturkreftene som har drevet fram denne situasjonen. Det er verken pressgrupper eller aksjonister, men foreldre og en kommune som for lenge har levd i frykt og beven for hva som kan skje. Rasulykken har ikke krevd menneskeliv, men det verken kan eller må ikke være slik at menneskeliv skal gå tapt før det rea- geres.

Veikravet om en tunnel på 700 meter er ikke større enn at oljenasjonen Norge må ta denne investeringen straks, uten verken å vente på den ene eller andre nasjonale planprosessen.

Her må samferdselsministeren på banen og instruere veimyndighetene om å sørge for at det blir igangsatt nødvendig sprenging av tunnel på den rasfarlige riksveien på Oppdølstranda.

Alle gode krefter må samarbeide for å få til en slik løsning. Det er ikke noe annet alternativ. De som daglig er avhengig av å trafikkere denne farefulle strekningen fortjener en løsning som gir trygghet i stedet for den angst og utrygghet de alltid har levd med. Etter den siste rasulykken er de i sin fulle rett når de krever at problemet blir tatt på alvor og får en skikkelig og varig løsning.

Når naturen selv sier fra på en så kraftig måte må vi lytte. Da er det ikke lengre snakk om prioriteringer, men om handlekraft og besluttsomhet for at et lokalsamfunn skal kunne overleve.